Biomarkører og MS

Kan bruk av nye biomarkører endre hvordan personer med MS følges opp på sykehusene i fremtiden? Det forskes mye på multippel sklerose (MS) rundt om i verden, og det kommer stadig ny viten om sykdommen. I Norge har vi blant annet et stort forskningsmiljø tilknyttet MS-kompetansesenteret ved Haukeland Universitetssykehus, og professor Kjell-Morten Myhr er en av dem som jobber der. Myhr er utdannet nevrolog og har mange år bak seg med forskning på MS. Blant prosjektene som forskningsmiljøet jobber med er jakten på gode biomarkører.

I følge Store Norske Leksikon er biomarkører «stoffer som tas ut av en organisme og analyseres, og som kvalitativt eller kvantitativt forteller noe om organismens tilstand på det gitte tidspunkt» (1). Ved å undersøke substanser i kroppsvæsker som blod, ryggmargsvæske eller urin, kan en altså få kunnskap om prosesser som skjer inne i kroppen vår.

Hva bruker man biomarkører innenfor MS til pr i dag?

«I praktisk hverdag bruker vi ryggmargsvæske biomarkør med oligoklonale bånd ved diagnose av MS. I særlige tilfeller bruker vi også analyser av nøytraliserende antistoffer mot enkelte medisiner. Slike antistoffer kan redusere effekten av behandling – og er derfor uønsket. Ellers bruker vi selvfølgelig magnetisk resonanstomografi (MR) undersøkelser både ved diagnose og oppfølging av behandling. Nevrofilament (NFL) har i økende grad vært nyttet i studier for å vurdere sykdomsaktivitet og evaluere effekt av behandling. Denne analysen er blitt mer tilgjengelig gjennom muligheten av å gjøre dette i serum (blod) i motsetning til tidligere kun i ryggmargsvæsken. Men foreløpig er ikke dette kommet inn i rutineoppfølging av pasienter med MS.»

Flere av de senere studiene Myhr har vært involvert i omhandler NFL, som er en lovende biomarkør til mulig fremtidig bruk ved blant annet MS (2, 3).

Nevrofilamenter er en type proteiner som finnes i nervecellene vi har i sentralnervesystemet, altså hjernen og ryggmargen vår. Her utgjør de en del av byggverket i aksonet, som er den lange armen til nervecellen som leder nervesignalet over til en ny celle (Figur 1) (4). Når aksonet på nervecellen skades vil disse proteinene lekke ut i ryggmargsvæsken som omgir hjernen og ryggmargen. Funn av økte nivåer NFL i ryggmargsvæsken vil derfor kunne tyde på skader på aksoner og døde nerveceller (5).

Ved MS angriper kroppens egne immunceller myelinet som finnes rundt aksonet i nervecellene i sentralnervesystemet. Etterhvert fører dette til at nerveceller skades og dør. Ved å undersøke mengden av NFL i ryggmargsvæske kan en få en en indikasjon på omfanget av nerveskader på et gitt tidspunkt (5). Nyere studier tyder på at det også er en sammenheng mellom mengden NFL i blodet vårt og skader som skjer i hjernen og ryggmargen som følge av sykdomsaktivitet ved MS (6).

 

Neuron
Fig.1 Nervecelle

Tror du undersøkelser av nevrofilamenter i ryggmargsvæske eller blod vil ha noe å si for hvordan man følger opp personer med MS i fremtiden, og i så fall hvilke fordeler vil dette ha?

«NFL er ikke spesifikk for MS og er derfor ikke egnet som en diagnose biomarkør. Men studier tyder på at økte nivåer av NFL er assosiert med pågående vevsskade som ses ved attakker og ved tilkomst av nye MR lesjoner. NFL kan derfor forhåpentligvis bli en praktisk biomarkør som kan følge pasienter under behandling for å vurdere effekt av denne. Det vil nok fortsatt kreves en del studier som evaluerer følsomheten av serum-NFL til å fange opp sykdomsaktivitet – og hvor hyppig denne testen må gjøres for å sikre optimal oppfølging av pasientene. Dersom testen viser seg å være sammenliknbar med MR med hensyn på å fange opp sykdomsaktivitet – håper vi at den i stor grad kan erstatte behovet for regelmessige MR undersøkelser.»

Er det andre potensielle endringer i oppfølgingen av personer med MS du tror vi kan komme til å se de nærmeste årene?

«Jeg håper at vi i nær fremtid endrer behandlingsstrategien og fokuserer mer på tidlig oppstart med de mest effektive medikamentene allerede fra sykdomsstart. I dag starter vi ofte med moderat effektive legemidler som vanligvis senere vil kreve skifte til mer effektive legemidler ved tegn til sykdomsgjennombrudd. Ved direkte oppstart med de mest effektiv legemidlene vil vi kunne kontrollere sykdommen bedre hos den enkelte pasient. Valgmulighetene i dag er økende, og vi kan i stor grad risiko-stratifisere (for mulige bivirkninger) på en rimelig sikker måte. Jeg mener at risikoen for å få alvorlig funksjonssvikt knyttet til manglende sykdomskontroll nå vanligvis overstiger risikoen for å få alvorlige bivirkninger og komplikasjoner knyttet til behandling. Det burde derfor ligge til rette for en mer offensiv behandlingsstrategi.»

 

Referenser:

  1. Bjørneboe G-E. Biomarkører. Store medisinske leksikon. 2017.
  2. Bhan A, Jacobsen C, Myhr KM, Dalen I, Lode K, Farbu E. Neurofilaments and 10-year follow-up in multiple sclerosis. Multiple sclerosis (Houndmills, Basingstoke, England). 2018;24(10):1301-7.
  3. Varhaug KN, Barro C, Bjornevik K, Myhr KM, Torkildsen O, Wergeland S, et al. Neurofilament light chain predicts disease activity in relapsing-remitting MS. Neurology(R) neuroimmunology & neuroinflammation. 2018;5(1):e422.
  4. Yuan A, Rao MV, Veeranna, Nixon RA. Neurofilaments and Neurofilament Proteins in Health and Disease. Cold Spring Harbor perspectives in biology. 2017;9(4).
  5. Harris VK, Tuddenham JF, Sadiq SA. Biomarkers of multiple sclerosis: current findings. Degenerative neurological and neuromuscular disease. 2017;7:19-29.
  6. Kuhle J, Nourbakhsh B, Grant D, Morant S, Barro C, Yaldizli O, et al. Serum neurofilament is associated with progression of brain atrophy and disability in early MS. Neurology. 2017;88(9):826-31.

Aktuelt