Historien om multippel sklerose

Det er litt mer enn 60 år siden man ble enige om hva som skal til for å stille diagnosen multippel sklerose, men historien om MS strekker seg helt tilbake til 1400-tallet. Det startet med en 15 år gammel jente fra Nederland, som senere ble utnevnt til helgen.

Lidwina av Schiedam (Wikimedia commons)

Det eldste kjente tilfellet av multippel sklerose er trolig St Lidwina (1380-1433) av Schiedam fra Holland. 15 år gammel (i 1396) fikk hun gangvansker etter et fall på isen. Etappevis tilkom hodepine, redusert syn på det høyre øyet og nedsatt muskelfunksjon i ansiktet. Hennes helsetilstand avtok fram til hun døde 53 år gammel.(1) (s 21, 25) Hun ble erklært helgen av den katolske kirken i 1890 blant annet på grunn av sin sterke gudstro og helbredende ferdigheter.(1) (s 26)

 

Augustus d’Este (Wikimedia commons)

Det første sikre tilfellet av MS er Augustus d’Este (1794-1848). Diagnosen ble stilt etter hans død på bakgrunn av hans dagboknotater fra de 26 årene (1822-1848) han var syk. Han slet med synssvekkelse, svimmelhet, redusert kraft i beina, nummenhet, vannlatingsproblemer, ereksjonssvikt, spasmer og skjelving.(1) (s 40)

Augustus d’Este (Wikimedia commons) Augustus d’Este var barnebarnet til kong Georg 3 (1738-1820).(1) (s 33)

 

Heinrich Heine (Wikimedia commons)
Heinrich Heine (Wikimedia commons)

Poeten Heinrich Heine (1795-1856) mistet kraften i den venstre hånden da han var 35 år (i 1830). To år senere ble synet svekket etterfulgt av en ansiktslammelse, nummenhet i beina og ereksjonssvikt. Legene og Heinrich Heine trodde den gang at årsaken var syfilis. I dag mener spesialister i nevrologi at Heinrich Heine trolig led av multippel sklerose.(2)

Robert Carswell

Carswells tegning av MS-plakk.

I 1838 tegnet og beskrev den engelske professoren i patologi Robert Carswell (1793-1857) plakk i ryggmargen og hjernen hos avdøde pasienter.(1) (s 68) Tre år senere satt den franske professoren i patologi Jean Cruveilhier plakkene i sammenheng med symptomene pasientene hadde hatt.(1) (s 66)

 

Jean-Martin Charcot
Jean-Martin Charcot (Wikimedia commons)

Den første som erkjente at multippel sklerose er en egen sykdom, og som beskrev symptomene i detalj var den franske nevrologen Jean-Martin Charcot (1825– 893). Han observerte synsforstyrrelser, talevansker og skjelving hos pasientene, og at enkelte kunne ha svekket hukommelse.(1) (s 107)

Han forstod også at plakkene var en følge av betennelser, og at de svekket nervefibrenes evne til å formidle signaler. I 1868 ga han sykdommen navnet ”sclerose en plaques”.(1) (s 107)

Jean-Martin Charcot er ansett som den moderne nevrologiens far og var verdens første professor i nevrologi.

 

Louis-Antoine Ranvier

Louis-Antoine Ranvier

I 1878 oppdaget den franske anatomen og patologen Louis-Antoine Ranvier (1835 – 1922) myelin, isolasjonsmaterialet som omgir nervefibrene. Han beskrev også små mellomrom i myelinlaget. Mellomrommene (kalt ranvierske knuter) fungerer som signalforsterkere og bidrar til at signalene vandrer raskt langs nervefibrene.(3)

 

Nervecelle
Pierre Marie
Pierre Marie

Pierre Marie (1853-1940) var en fransk nevrolog og en assistent hos Jean-Martin Charcot.

Pierre Marie var (i 1884) den første som mente at MS ble utløst av en infeksjon.(1) (s 177)

Diverse virus har vært i søkelyset, deriblant meslinger. Etter det vi vet i dag er Epstein-Barr virus (mononukleose) hovedmistenkt.(4).

 

Thomas Milton Rivers (The American Association of Immunologists)

I 1933 oppdaget den amerikanske legen Thomas Milton Rivers at hvis en mus (eller en annen gnager) blir tilført myelin, utvikler dyret i løpet av et par uker et sykdomsbilde som ligner på MS (anfallsvis nummenhet, svekket muskelkraft, synstap, balansevansker etc.).(5)

Ved undersøkelse av dyrene fant man tegn til betennelse og tap av myelin i sentralnervesystemet.(6)

Oppdagelsen av EAE ledet i 1952 til erkjennelsen av at multippel sklerose er en sykdom hvor skadene i sentralnervesystemet er en følge av en feilfunksjon i immunsystemet. Feilfunksjonen skyldes trolig et samspill mellom arvelige faktorer og en miljøfaktor. De mest sannsynlige miljøfaktorene synes å være Epstein-Barr virus (mononukleose), sigarettrøyking og mangel på vitamin-D.(4) (7) (8)

Antistoffer

I 1948-49 påviser man antistoffer i spinalvæsken hos mennesker med MS.(9)

Sikker MS diagnose

I 1954-55 ble man enige om kriteriene for å stille diagnosen multippel sklerose basert på symptomer, sykehistorie og laboratoriefunn.(1) (s 319)  

Årsakene til MS

Fram til 1960 verserte en rekke teorier om årsaken til sykdommen. Blant de mest utbredte var forgiftning, fordøyelsesbesvær, overanstrengelse, psykiske vansker, infeksjon, feil kosthold, dårlig blodomløp og allergi.

De sprikende forslagene til årsak og behandling skyldtes blant annet at sykdommen er opphav til ulike symptomer, er livslang og har et variabelt forløp. Det gjør det vanskelig å fastslå om en behandling faktisk hjelper eller om en tilsynelatende bedring kun er uttrykk for det naturlige sykdomsforløpet.

Immundempende medisin

I 1969 påviste man for første gang effekt av en behandling mot MS. Medikamentet (ACTH) stimulerer kroppens produksjon av kortisol og systematiske studier viste at det forkorter varigheten av et MS-attakk. Middelet har vært i bruk siden 1952.(10)

Måling av nervesignaler (VEP)

I 1972 oppdaget man hvordan man kan måle hvor raskt signaler vandrer langs synsnerven. Ved MS er nerveledningshastigheten ofte betydelig redusert. VEP blir brukt til å stille diagnosen MS.(11)

CT av MS-pasient

Den første CT undersøkelsen av en MS-pasient ble utført i 1978.(12)

MR tatt i bruk

MR ble tatt i bruk i 1981 og revolusjonerte muligheten til å stille diagnosen MS. Ved hjelp av MR avdekket man i 1988 at sykdommen er mer aktiv utenom anfall enn man hadde vært klar over.(13)

Store systematiske studier

I 1980-årene blir det utført en rekke vitenskapelige studier som ledd i utviklingen av legemidler til bruk i behandlingen av MS.

Nye medisiner

Betainterferon ble oppdaget i 1957(14) og ble etter hvert forsøkt som en sykdomsmodifiserende medisin i behandlingen av MS.

I 1992 ble Betaferon godkjent som det første nye medikamentet mot MS siden man tok i bruk kortikosteroider på slutten av 60-talleet.(15)

I de påfølgende årene ble Avonex, Copaxon, Rebif and Novantron godkjent til bruk mot MS.

I framtiden

Ettersom MS trolig er en følge av ulike ytre hendelser (for eksempel en infeksjon) og medfødte anlegg og har forskjellig forløp og symptomer, vil det sannsynligvis bli utviklet medisiner som er tilpasset behovet til den enkelte pasient.

Forhåpentligvis vil man også finne ut hvordan man aktiverer nervesystemets evne til å reparere skader, og skifter ut immunceller og immunologiske mekanismer som ikke fungerer slik de skal.


 

Referanser:

Murray TJ. The history of multiple sclerosis: Springer Publishing Company; 2005. S: 21, 25, 26, 33, 40,66, 68, 107, 177, 319.

Jock Murray M. The Saint, the King’s Grandson, the Poet, and the Victorian Writer. International Journal of MS Care. 2001;3(2):1.

Jansen J. Ranvierske innsnøringer. In: Hassel B, editor. Store medisinske leksikon. Universitetet i Oslo: Foreningen SNL; 2016.

Trojano M, Avolio C. Epstein-Barr virus (EBV) and multiple sclerosis association: EBV has a primary or secondary role? J Neurol Neurosurg Psychiatry. 2009;80(5):469.

Constantinescu CS, Farooqi N, O’Brien K, Gran B. Experimental autoimmune encephalomyelitis (EAE) as a model for multiple sclerosis (MS). British Journal of Pharmacology. 2011;164(4):1079-106.

Gran B, O’Brien K, Fitzgerald D, Rostami A. Experimental Autoimmune Encephalomyelitis. In: Lajtha A, Galoyan A, Besedovsky HO, editors. Handbook of Neurochemistry and Molecular Neurobiology: Neuroimmunology. Boston, MA: Springer US; 2008. p. 355-77.

Pierrot-Deseilligny C, Souberbielle JC. Vitamin D and multiple sclerosis: An update. Mult Scler Relat Disord. 2017;14:35-45.

Poorolajal J, Bahrami M, Karami M, Hooshmand E. Effect of smoking on multiple sclerosis: a meta-analysis. J Public Health (Oxf). 2017;39(2):312-20.

E J Field MS,  M.D., PhD; Alal Ridley, M.B, M.R.C.P. Cerebrospinal fluid gammaglobulin in multiple sclerosis. BMJ. 1960.

Montero-Melendez T. ACTH: The forgotten therapy. Semin Immunol. 2015;27(3):216-26.

Cammann R. [Use of visual evoked potentials in neurology–a review. I]. Zentralbl Neurochir. 1985;46(1):52-6.

Loizou LA, Rolfe EB, Hewazy H. Cranial computed tomography in the diagnosis of multiple sclerosis. Journal of Neurology, Neurosurgery, and Psychiatry. 1982;45(10):905-12.

Olga Ciccarelli DHM. Magnetic resonance imaging in multiple sclerosis. Practical Neurology, BMJ. 2002;2:9.

Joe Derwenskus. M. D.; Fred D Lublin MD. Use of Interferon-Beta in the Treatment of Multiple Sclerosis. In: Freedman MS, editor. Multiple sclerosis and demyelinating diseases. Advances in neurology, Volume 98. Philadelphia, PA 19106, USA: Lippincott Williams & Wilkins; 2006. p. 264.

Panitch HS. Interferons in multiple sclerosis. A review of the evidence. Drugs. 1992;44(6):946-62.

Aktuelt