Med gitaren som følgesvenn

For MS-syke Morten Aalerud er musikken et fristed

For Morten Aalerud (60) har gitaren vært nærmest en del av kroppen siden åtteårsalderen. Han ble lærer bare fordi han tenkte at han ikke kunne leve av å spille. Da Morten fikk diagnosen MS hengte han gitaren på veggen – for en periode.


Navn
Morten Aalerud
Alder
60
År med MS
7
Liker
Spille gitar

Morten, Stein og Tina øver sammen hver tirsdag kveld hos en kompis hjemme i Bodø. Bandet har ikke noe navn. De er bare Morten, Stein og Tina. Tina kom med for noen år siden. Morten og Stein har spilt sammen i om lag femten år. De er et coverband, og spiller gjerne låter laget av band som var store på seksti- og syttitallet. Morten har liksom alltid spilt.

– Jeg har holdt på musikk hele livet. Jeg begynte da jeg var åtte – ni år, og skjønte fort at dette forsto jeg. Jeg forsto gitaren, forklarer Morten ettertenksomt.

– Når jeg treffer mine gamle elever spør de gjerne om hvordan det går med musikken. Det er det de forbinder meg med. Ikke som lærer. Ikke som syk.

Han skjønte også etterhvert at han var på grensen til å være veldig flink. Men å satse på et livsløp som musiker, dét våget han ikke.

– Jeg lurte jo på om jeg skulle studere musikk. Slik ble det ikke. Jeg tenkte at det ikke gikk an å leve av, sier Morten. Han ble i stedet lærer i samfunnsfag.

Fordi han jobbet mye ved siden av studiene, var han ikke ferdig med hovedfag i statsvitenskap før han var 35 år gammel. Den første jobben han fikk var på Bodin videregående skole i 1993.

– Det er 24 år siden, og jeg er fremdeles lærer på Bodin videregående skole. Jeg trives godt, og underviser på andre og tredje trinn i samfunnsfag. Vi grodde fast her i Bodø.

Alle kollegene vet at Morten har MS. Mange av elevene hans også. Hans tidligere elever forbinder ham med imidlertid ikke med sykdommen.

– Når jeg treffer mine gamle elever spør de gjerne om hvordan det går med musikken. Det er det de forbinder meg med. Ikke som lærer. Ikke som syk, sier Morten.

Det har nemlig hendt at Morten drar med seg gitaren i timene.

Fikk MS-diagnosen i 2010

Morten fikk diagnosen MS i 2010. Da hadde han vært hos lege en stund i forveien.

– Jeg merket at det var noe grunnleggende feil. Jeg var svimmel, slapp, sløv og sliten, forteller Morten.

Morten mener det er sannsynlig at han kan ha hatt MS allerede fra 80-tallet fordi han hadde en synsnervebetennelse da.

– Det skal være et typisk tegn på MS. Men øyelegen koblet ikke synsnervebetennelsen til den nevrologiske sykdommen, mener Morten.

Han har attakkvis MS. Det går ganske bra i det daglige. Han har lært seg å leve med sykdommen. Noen ganger er han altfor sliten, andre ganger frisk som en fisk. Morten jobber 60 prosent, og er 40 prosent uføretrygdet.

Musikken er et fristed

Det å få diagnosen MS har ikke vært enkelt for Morten. Han har vært veldig deprimert, delvis på grunn av sykdommen, delvis på grunn av bivirkninger fra MS-medisinen han tok.

– Da jeg fikk diagnosen i 2010 ble jeg såpass satt ut fysisk og psykisk at jeg hengte gitaren på veggen. Alt var veldig svart. Lysten og gleden ved å spille var borte.

– Jeg glemmer at jeg har MS når jeg spiller. Jeg får sånn livsglede! Når kroppen ikke fungerer optimalt er det godt å kjenne på at jeg mestrer dette.

Det gikk et helt år. Morten gjennomførte noe samtaleterapi, skiftet MS-medisin og fikk antidepressiva. Så tok han gitaren ned fra veggen igjen. Gitaren er en Takamine, en akustisk gitar han hadde eid i en tiårs tid, fra tiden før han fikk MS-diagnosen.

Takaminen er selvsagt ikke den eneste gitaren har han. På musikkrommet står det også en Yamaha og en Fender. Fenderen er ett nytt tilskudd til samlingen han fikk gjennom et utstyrsbytte med Stein i bandet for ett år siden.

– Det var så artig å spille Fender igjen! Det er tretti år siden sist. Tonene sklir så fint. Fenderen gir meg en del andre muligheter, smiler Morten.

Det går noe bedre med Morten nå. Stein i bandet har vært og er fremdeles en person som har trådd til og holdt ham oppe.

Når han sitter hjemme og klimprer, eller når han er på band-øving hver tirsdag, får ikke MS være med. Sykdommen er stengt ute. Han blander ikke den inn i musikken. Musikken er et fristed for Morten.

– Jeg glemmer at jeg har MS når jeg spiller. Jeg får sånn livsglede! Når kroppen ikke fungerer optimalt er det godt å kjenne på at jeg mestrer dette. Jeg får på en måte verdi som person, reflekterer Morten.

Øvingene hver tirsdag gir en stor psykisk opptur hver gang.

– Jeg er akkurat så god at jeg kan høre at det vi spiller er bra. Dette får vi og jeg til, for søren! sier Morten begeistret.

Morten forteller at han ofte har lange diskusjoner med seg selv om han skal dra på øving eller ikke. Han er mye plaget av fatigue, det er et av hans store problemer. Han kan bli helt utmattet. Det å planlegge og gjennomføre konserter blir han skikkelig sliten av. Derfor blir det ikke så mange konserter. Men på øving drar han nesten hver gang.

Favorittlåta

Morten og kona har tre barn, som alle er voksne nå. Ingen av barna har gått musikkveien heller, selv om Morten forteller at en av døtrene er veldig musikalsk.

– Jeg hadde jo mine tanker om at hun kunne ha fått det til. Men hun valgte annerledes, og det er selvsagt helt greit. Det er mye glede i musikk uansett, nikker Morten.

Morten sier at den låten han kanskje er mest kjent for, er Starry Starry Night av Don Maclean. Den må bandet alltid ha med. Publikum forventer det nærmest. Han har spilt den så mange ganger at han opplever at han nesten har slitt ut låta.

Tre – fire ganger i uken henter Morten gitaren frem og spiller for seg selv. Da lager han egen musikk. Egne tekster. Terper på egne ting. Hvis han derimot skal spille låter andre har laget er det én som skiller seg ut. En låt av Bob Dylan fra 1963; the Girl from the North Country.

– Den tåler masse kraft, og er både sår og vakker. Og jeg bor jo her oppe i nord…

 

The Girl from the North country.

If you’re travelin’ in the north country fair
Where the winds hit heavy on the borderline
Remember me to one who lives there
She once was a true love of mine

If you go when the snowflakes storm
When the rivers freeze and summer ends
Please see if she’s wearing a coat so warm
To keep her from the howlin’ Winds

Please see for me if her hair hangs long
If it rolls and flows all down her breast
Please see for me if her hair hangs long
For that’s the way I remember her best

I’m a-wonderin’ if she remembers me at all
Many times I’ve often prayed
In the darkness of my night
In the brightness of my day

So, if you’re travelin’ in the north country fair
Where the winds hit heavy on the borderline
Remember me to one who lives there
She once was a true love of mine

Bob Dylan (1963)

Teksten fra Girl From the North Country © Bob Dylan Music Co.